Skal egentlig skrive en oppgave i Radical Novel in America, men why fight nature når konsentrasjonen ikke lar seg kalle på? Siste uke før spring break, og da føler man seg litt tappet for intellektuell inspirasjon og motiviasjon. Som om det blir noe lettere å komme tilbake fra spring break når det (forhåpentligvis) er deilig og varmt og man skal skrive research papers, og man gleder seg til å ta sommerferie! Tida flyr, og jeg har kjøpt meg billett til San Fransisco og billett hjem til Norge. (Kommer hjem 21.juni.)
I går var jeg på noe som skulle ha vært et step-show siden vi leser om stepping og krumping i Black Popular Culture, skuffende stepping, men absolutt ikke skuffende på multi ethnicity scale ispedd tre bleikfiser på bakerste rad fra henholdsvis Norge, England og New Zealand. Fascinerende, only in America.
 |
| Dette bildet er tatt etter at "showet" var ferdig, og alle gikk opp på scenen for å vise lekre moves "white chicks don't do". Mos def. | |
|
På torsdag var vi ute som vanlig. Fyllamat her blir kjøpt på Dunkin Donut hvor de har en usedvanlig god breakfast bagel til skarve $2.45, og med på kjøpet får man en pose med donuts de ikke har fått solgt unna. Any wonder people are fat?
 |
| Skal det være en donut av bæsj? |
|
Bestilte noen bøker fra Amazon og i Toni Morrison's
Bluest Eye (som alle må lese) lå det et postkort til meg som made my day:
Gruer meg til å lese Alice Walker's
Color Purple fordi omslaget er så butt ugly at jeg får frysninger. Når man har en bok som heter color purple, trenger man strengt talt ikke annet på omslaget enn en lilla bakgrunn, navn på forfatter og tittel på boka (ikke med tilsvarende stygg og urovekkende font som i dette tilfellet):
Her er bilde av påskeliljene jeg stjal da vi hadde vært ute på tirsdag:
Før jeg avslutter for i dag må jeg benytte anledningen til å disse læreren min i African American Womanhood. Da hun viste oss temaet for vår research paper klarte jeg ikke å holde latteren inne. Skal skrive om to romaner, den er grei, men rosinen i pølsa er at vi skal analysere teksten og musikkvideoene til Whitney Houston "Greatest Love of All" (oh yeez, spar meg 80-talls monsteret) og virkelig the cherry on the top, Keri Hilson "Pretty Girl Rock". HVAAAAAAAA? Hvordan skal man forholde seg til slikt lurer jeg. Inntil jeg finner svaret, ler jeg høyt.
Ok, nå har jeg meddelt unødvendig informasjon og fått tida til å gå for min del. Da blir jeg vel nødt til gå tilbake til Richard Wright da? Puh.